Flere har hevdet at Agder samlet sett har en svak stortingsbenk. Sant eller ikke sant; årsaken til en svak agderbenk - eller oppfatning av at man har en svak agderbenk - er kanskje rett og slett dårlig kunnskap blant velgerne om de kandidatene som sitter der. Jeg mener denne dårlige forankringen av kandidatene skyldes lukkede nominasjonsprosesser.
Det er lite fokus på politikk og personlige egenskaper i mediedekningen rundt nominasjonsprosessene fram mot stortingsvalget i 2013. To kandidater her på Sørlandet har likevel har fått spesielt mye oppmerksomhet: Krfs Dagrunn Eriksen og Aps Freddy de Ruiter. Begge møter sterk motstand i nominasjonsprosessen.
Felles for dem begge er at de ikke driver valgkamp i det offentlige rom for kandidaturet sitt. Heller ikke motstanderne deres driver offentlig valgkamp for å kjempe om plassen. Hvorfor? Og hvorfor henviser alle til «den interne prosessen»?
Intern prosess
Partienes hjemmesider på fylkesplan inneholder lite informasjon, og ingen diskusjon, knyttet til nominasjonsprosessen. Da Helge Røed (Lillesand Arbeiderparti) prøvde å diskutere de Ruiters forvaltning av sitt kandidatur i en kronikk i Agderposten, svarte de Ruiter i media at dette var en intern prosess han ikke ville kommentere.
En politiker som ikke offentlig vil begrunne sitt kandidatur?
Hans Fredrik Grøvan, som er Eriksens motkandidat, uttalte til Fædrelandsvennen 27. september at han ikke en gang ville si om han stiller som 1.kanditat. Også han henviser til «den interne prosessen».
Det er merkelig at man i politikken, av alle ting, ikke vil ha en offentlig diskusjon om et valg. Offentlig diskusjon ligger i politikkens kjerne. Og politikkens naturlige realiteter ligger i at noen blir valgt fremfor andre. Hvorfor skal ikke dette være grunnlaget i valget av et av de viktigste politiske embetene?
Hvorfor er det ikke kultur for at Freddy og Dagrunn kjemper en offentlig kamp for sitt kandidatur. De har da mye å stille opp med. De har da lang politisk erfaring. Har de ikke behov for «å selge seg inn» til velgere og partivenner?
Og hvorfor kjemper ikke Grøvan offentlig for sin plass og sier; «jo dette vil jeg, for jeg har nemlig store politiske ambisjoner. Jeg ramser opp i fleng…»?
Åpenhet kan gi økt interesse
Et fåtall i den norske befolkningen er medlemmer av et politisk parti. Og et fåtall av dem er aktive i prosessene som fører fram til et stortingskandidatur. Det betyr at det er en veldig liten gruppe som velger kandidatene som skal forvalte partiets program.
Kandidaturet blir en parti-intern greie som velgerne ikke får noe forhold til. Men personer teller. Ikke hvem som helst kan gjøre en god jobb på Stortinget. Derfor mener jeg kandidaturet bør være gjenstand for diskusjon. Og en god offentlig diskusjon fører ofte til bredere interesse.
De politiske partiene er bare tjent med at politikken og prosessene deres er synlige. Og dersom diskusjon og valgkamp er forventet, blir ikke dette en diskusjon om framsnakking og baksnakking av kandidater, men en reell valgkamp; på lik linje med alle andre politiske valgkamper.
Politiske broilere
En av de store politiske talentene på stortinget, Ketil Solvik Olsen fra FRP, er selv så lei av de politiske talentene at han ikke stiller til gjenvalg. Han begrunner valget først og fremst med familiære årsaker. Likevel langer han ut mot arbeidsmiljøet på Stortinget, hvor han mener at han sløser vekk sin egen tid på å lytte til politiske broilere.
At Stortinget er overlesset med politiske broilere kan muligens også tilskrives den interne og lukkede prosessen. Man velger kandidater internt i lokalpartiet, de som fortjener det eller de som har tjent partiet lenge. Og kanskje ikke i like stor grad de som viser at de har et talent utover den rene partipolitikken. Man velger blant et veldig snevert utvalg av befolkningen og uten særlig stort tilfang av dyktige folk.
Når nominasjonsprosessene er så til de grader interne, står man også i fare for å miste de store perspektivene. Det kan være viktig å diskutere Agderbenkens sammensetning totalt sett. Hvordan fungerer kandidatene sammen og kan de komplementere hverandre, selv om de kommer fra forskjellig parti?
Når vi skal velge de beste blant våre likemenn, er det også viktig å diskutere hvordan de faktisk kan bidra på stortinget - samlet sett - som Agders bidrag til at Stortinget skal fungere optimalt.
Bordet fanger
Er det mulig - når nominasjonsprosessene først er i gang - at mye er sagt og gjort i kulissene som ikke kan reverseres, og som ikke lenger tåler dagens lys? Dermed blir den offentlige argumentasjonen for et kandidatskifte forenklet og innholdsløs. Krfs Jørgen Kristiansen argumenterer med at «vi trenger en ny kandidat nå». Kristiansens bror følger opp med at «Grøvan er den rette kandidaten nå».
Jeg både tror og håper at det ligger en mer gjennomtenkt og grundig argumentasjon bak. Det hadde vært fint om den kom frem. Fordi vi som skal gå til valgurnene er interesserte i hva kandidatene står for, og hva de kan gjøre for oss.
Får vi en diskusjon om kandidatens kvaliteter og politiske visjoner, tror jeg også at den politiske interessen blir større. Og med en økende politisk interesse, er det muligheter for at flere enn politiske broilere får lyst til å kjempe for en plass på Stortinget.
