Dette skriver en facebookvenn som er folkevalgt i sin kommune for FrP. Spørsmålet kommer i ny og ne i ulike former og hver gang virker det som om man føler at det er paradoksalt at et parti som heter Arbeiderpartiet ikke har flertall av arbeidere. Men henviser ikke navnet Arbeiderpartiet i dag like godt til arbeidstakeren? Og har ikke Arbeiderpartiet en bred politikk og ideologi som henvender seg til hele befolkningen?
Arbeideren = arbeidstaker
Min antagelse er at flere tenker på industriarbeideren når de tenkte på arbeidere. Men dersom Arbeiderpartiet bare skulle hatt medlemmer fra prosessindustrien så hadde det vært et svært lite rekrutteringsgrunnlag og et tålig marginalt politisk parti. Verdiskapingen er mer sammensatt i dagens norske samfunn og har kanskje i stor grad forflyttet seg til flere og andre næringer. Men det er fortsatt like viktig å ha distinksjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstakernes rettigheter, og mulighet for påvirkning, er vel like viktig for en sykepleier, oljearbeider, snekker eller til og med en kontor-ansatt som det er for en industriarbeider? Holder det ikke at du går på jobb hver dag og bidrar til verdiskapingen? Må du ha dritt under neglene og kull i ansiktet for å være et godt medlem av Arbeiderpartiet? Det er ikke nødvendigvis naturlig at Arbeiderpartiets navn og politikk bør legges dø dersom prosessindustrien gir synkende sysselsetting til fordel for energiproduserende næring, offentlig tjenesteyting, opplevelsesnæringen eller matindustrien. Vi er nemlig alle arbeidere gjennom å være arbeidstakere.
Klassebegrepet
Klassebegrepet er utvannet, forandret og kanskje blitt politisk irrelevant. I dag er ikke det store skille mellom folk på hvilken jobb du har men om du har jobb eller ikke. Mengden av folk som er utenfor arbeidsmarkedet er betydelig og her ligger Arbeiderpartiets store utfordring. Løsningen har ikke åpenbart seg helt men at målet er å få større arbeidsdeltakelse er helt klart. Og i så måte skjemmer verken navnet eller ideologien.
I tillegg til jobb kontra ikke jobb er klassebegrepet nå i stor grad knyttet til smak. Smaken er som baken og den har strengt tatt ikke et særlig stor politisk virkeområde. Faktum er jo at store deler av den norske befolkningen har fått både høyere levestandard og utdanningsnivå. Ikke alle har akademisk utdanning. Men flere har. Da er det naturlig at også de inntar posisjoner. Det vil ikke si det samme som at vi nærmer oss et teknokrati. Det er få av typen Hernes og Norman i dagens regjering eller i partienes øverste ledelse.
En akademiker er jo strengt tatt en som jobber i akademia, eller en som er utdannet med høyere utdanning. Noen ser ut til å regne akademia for unyttig. Utrykket «av akademisk betydning» forståes da også ofte som «av liten betydning». Når man først snakker om det paradoksale så kan man snakke om hvor paradoksalt det er at vi i regionene kjemper for at våre høyskoler skal få status som universiteter, at vi opp igjennom historien har kjempet for at alle, uavhengig av sosial bakgrunn, skal kunne ta seg høyere utdanning; og at en da skal ha et hatefullt forhold til at mennesker med utdanning faktisk kommer seg i samfunnsviktige posisjoner. Vi lever i et kunnskapssamfunn og vi politikere strever hver eneste dag med å legge til rette for dette. Vi vet at økt forskning og kompetanse må til for at industrien og næringslivet i Norge skal være konkurransedyktig. Humankapitalen er vår største og viktigste ressurs og konkurransefortrinn. Vi jobber alle hardt for at våre barn skal være best rustet til å klare arbeidslivets nye krav. Men at de tar utdannelse og får en innflytelsesrik jobb? Nei du, det skal vi ikke har noe av!
Makt til arbeidstakeren grunnlag for velferdsstaten
I tillegg til den økonomiske modellen har nøkkelen til velferdsstaten vært trepartssamarbeidet; samarbeidet mellom staten, arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Alle tre parter har et styrkeforhold i lønnsforhandlinger. Dette sikrer grunnlaget for verdiskaping og gode arbeidsvilkår. Sist jeg hørte på Innovasjon Norges Gunn Ovesen trakk hun fram dette som et konkurransefortrinn for Norge. Dette arbeidet er like viktig å holde fast ved i dag som det har vært for utviklingen av det velferdssamfunnet. Dette er fortsatt en viktig nøkkel til å kunne gi enkeltpersoner gode og frie liv.
Arbeiderpartiet har ikke funnet løsningen på alt og det er mange kamper å kjempe for de enkeltmennesker og grupper som sliter. Men at Arbeiderpartiets medlemmer domineres ikke lenger av samme yrkesgruppe som de så sterkt er knyttet til gjennom sin opprettelse synes jeg ikke er særlig kritikkverdig. Sammen med navnet står Arbeiderpartiets idelogi og politiske program fortsatt ved lag. Resultatet: at man har kjempet for at arbeiderklassen både skal ha gode arbeidsforhold og gode levekår, har blitt til at man har fått en større middelklasse og flere med høyere utdannelse, kan ikke være et argument mot Arbeiderpartiet.
