Frihet i samhold

Kjære alle sammen, kjære lillesandere, kjære venner; Gratulerer med dagen.

I min oppvekst var det i hverdagen få påminnelser om selvstendighetskampen. Men når jeg var på ferie i min bestemors barndomshjem på Knibe i Søgne, kunne jeg gå på loftet å snuse i rester etter oldemors, og tippoldemors verden. Der kunne jeg finne bilder som viste unionsflagg fra den tiden vi var i ufrivillig union med Sverige. Jeg fant plakater av kong Haakon og dronning Maud og jeg fant avisutklipp fra frigjøringsdagen 8 mai, 1945.

Når vi på smeigedager kunne ta båten ut til Ny Hellesund og Olavsundet og bli fortalt historien om Olav den Hellige, og se Kong Haakons riss inn i fjellet,  ja da kunne jeg føle en sanselighet og en virkelighet til  nasjonsbyggingen av Norge.

Jeg er ingen historiker så jeg skal ikke gå langt inn i historien om grunnlovens far, Fahlsen, og hans 112 menn (deriblant Hans Jacob Grøgaard fra Lillesand), som var samlet på Eidsvoll i 1814 for å skrive vår grunnlov. Men det går an å vise til at bakgrunnen for det historiske arbeidet på Eidsvoll, var at Norge i union med både Danmark og Sverige hadde opplevd krig, fattigdom og ufrihet. 

Hverdagen for folk som levde da, var en helt annen enn det vi har her i Lillesand i dag. Det var en urolig verden; preget av urettferdighet, fattigdom og ikke minst få juridiske rettigheter for vanlige folk. Det var nettopp disse juridiske rettighetene som var viktig å få på plass i en egen grunnlov.

 «Først mat, så moral» er et kjent ordtak og det er lett å si seg enig i at de som lever i fattigdom ikke har den luksus å velge. Og nettopp dette dilemmaet ble brukt mot de fattige og de uten utdannelse da man fremdeles, til tross for ny grunnlov, i 1814 ikke ga vanlig folk stemmerett, og ei da heller kvinnene. I diskusjonen om allmenn stemmerett i Norge var motstanderne fullt klar over arbeidernes avhengighet og manglende frihet. Denne mangelen på frihet ble da altså brukt nettopp som en begrunnelse for at de ikke burde ha stemmerett!  Motstanderne mot allmenn stemmerett uttrykte seg slik i 1845, tredve år etter at vi hadde fått vår selvstendighet og en egen grunnlov: - «vi må skjelne mellem de afhenige og de uafengige. Den som eier tilstrækkelig til at selv kunne bestemme hvad han bør tenke og mene, er den fuldverige og meningsberettige samfundsborger». Men etter hvert begynte man altså å tenke motsatt: nemlig ikke at frihet gir rettigheter, men at rettigheter gir frihet.

Vi har vokst som nasjon og som folk, med felles identitet og forståelse av hva slags samfunn vi har og ønsker oss oppigjennom årene. I Lillesands storhetstid, under seilskutetiden ved 1870, er det anslått at bare 7,5% av befolkningen hadde stemmerett. Men ved århundreskiftet kunne alle menn over 25 år stemme. I 1913 fikk også kvinner stemmerett. For oss, rosetogenes generasjon, er stemmerett, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og allmenne menneskeretter noe som gjelder for alle. Grunnlovsdagen er dermed blitt en dag for inkludering. Vår frihet er kjempet fram gjennom en kamp for grunnleggende rettigheter og til sjuende og sist vunnet gjennom inkludering og samhold. Det er ikke lenger frihet for de få, men frihet for alle som gjelder.

Når vi nå skal videreføre det gode resultat og de gode intensjoner våre forfedre har bygget opp så kan vi gjerne hegne om de gode tradisjonene innen norsk kultur som binder oss sammen. Vi kan hylle norsk kultur gjennom å fremelske dugnadsånden, vi kan snakke om rømmegrøt, kompe og juletorsk til vi får vann i munnen. Og vi kan pynte til fest med nasjonalsymboler som bjørk og flagg. Men det som virkelig har blitt det norske, og som er verdt å videreføre og hegne om er samholdet. Samholdet er det som gir hvert enkelt individ og dermed oss alle det frie liv.

17. mai handler da om å feire den styrken og kraften vi bruker for å stå sammen for våre frihetsidealer                                                              

I motsetning til mange andre land så har vårt land en offentlig fridag på denne dagen. En fridag for at vi alle skal feire sammen. Vi feirer i bunad, ikke uniform. Vi feirer med barnetog, ikke med militærparader. Dette er nettopp et tegn på at dagen, og nasjonen, er for alle. Vi har alle frihet til å være deltakere, bli inkludert og inkludere.

Jeg håper dere alle har og skal ha en fin feiring av dagen. La dagen, med ekstra feiring for kvinners stemmerett, bli en verdig opptakt til neste år hvor vi skal feire 200 år for selvstendighet, samhold og frihet for alle norske borgere.

Gratulerer med dagen til dere alle.

 

Talen ble holdt i Lillesand 17.mai 2013