Politikerforakt - også blant politikere

Politikerforakt er stadig mer utbredt. Men når politikere selv begynner å dyrke den for å få politisk makt er det på tide å stoppe opp og tenke seg litegrann om. Politisk selvforakt som et politisk-retorisk grep undergraver demokratiet og er ikke bare komisk, men også ganske skummelt.


Ingen liker politikere. Ikke en gang politikere liker politikere. Det mest tydelige bildet på denne paradoksale selvforakten ser vi nå i den Amerikanske valgkampen. Trump sitt viktigste våpen, for å tilkjempe seg verdens mektigste politiske posisjon, er nemlig avstanden til politikken som vesen og forakten til politikere som personer.

Trump-land

På samme tid som valgkampen i USA blir framstilt som historiens mest absurde så sniker det seg også inn en legitimitet for kritikken mot politikere og at det politiske systemet ikke ivaretar den vanlige mann i gata. Kommentariatet, også her i Norge, synes også å ha en overvekt mot å sette opp de to kandidatene som valget mellom to onder. Det er en oppfatning om at kandidater som Hillary Clinton nærmest igangsetter mobiliteten til en kandidat som Trump. Trump kan komme med absurde forslag, snakke usant og bli tatt på faktafeil, men selv en usympatisk Trump vekker sympati når han snakker om «crooked Hillary». Forakten for etablissementet ligger så latent at den ikke trenger utløses av fakta men kun av gode slagord.

Høyre- og venstre-radikale

Boris Johnson, tidligere ordfører i London, har også hatt suksess med politisk bajaseri, om enn ikke helt av samme kaliber som Trump. Amerikanske tilstander har ikke helt nådd Europa  men likevel klarte politikere som Johnson å lage medlemskapet i EU til et spørsmål om en kamp for vanlig folk opp mot eliten i politikken.  Etterkrigstidens største demokratiske freds- og samarbeidsprosjekt er i England redusert til et stort folkelig rop mot politikerne og det politiske systemet. Og undertonen, nei overtonen, i Brexit-debatten var tydelig høyreradikal. Fra kikkeposten her hjemme kunne det for noen være vanskelig å se så langt over dammen. Noen venstreradikale klarte på mystisk vis å overføre Britisk EU debatt til tidligere norsk EU debatt. Dermed fikk man i noen utspill en pussig enighet mellom høyre- og venstreradikale, i felles kamp, mot det etablerte, mot eliten, mot dem "som ikke bryr seg om vanlige folk".

Folkeavstemninger

I kommunereformen her hjemme har folkeavstemmingene dominert. Og folkeavstemminger viser ofte et sprik mellom valgte politikere, valgt av folket, og velgerne. I min kommune, Lillesand, var det i utgangspunktet et flertall i bystyret for en sammenslåing i K5. En veldig populær ordfører, som frontet sitt syn før valget og hanket inn over 35% av stemmene, klarte ikke sammen med varaordfører og opposisjonsleder (meg) å overbevise befolkningen om at vi hadde god nok innsikt i kommunal drift. De partiene i bystyret som gjennom enorm mobilitet vant argumentasjonen var SV, PP og SP. Partier som mindre enn ett år før til sammen fikk 15% oppslutning vant med overveldende margin i en folkeavstemming. Klart, jeg tok dette som selvkritikk på dårlig argumentasjonsteknikk. Men jeg må innrømme at jeg også tok det som en manglende tillitt til det arbeidet som blir gjort i bystyret av oss politikere, fra folk flest.

Folk flest?

Folk flest ja. Folk flest er ikke flest folk. Flest folk stemmer jo Arbeiderpartiet. Men likevel har partiet med bare 15% oppslutning klart å bygge sin politikk på å si at de representerer et flertall i folket, gjennom begrepet «folk flest». I slagordet ligger det en distinksjon mellom politikere og velgere. Og det lages en avstand til at andre partier, som har flertall, ikke verken har politikere eller velgere som representerer folk flest. Noen partier, som de Sverigedemokratene og FrP klarer i god Trump-stil å drive politikk ved å si at de ikke er politikere. Selv som beviselig makt-elite i regjering er FrP i opposisjon mot det bestående og elitistiske.

Trynefaktoren

De avpolitiserer politikken for å vinne politiske valg. Et morsomt eksempel på dette, fra et annet parti, var «Vil du ha Fabian Stang som ordfører, stem Høyre» fra forrige kommunevalg i Oslo. Med et slikt slagord har man personifisert politikken så mye inn i en offentlig figur, og avstår fra å prøve å påstå at et valg handler om politiske valg og skillelinjer; ja politisk innhold i det hele tatt. Det gjør at man drar litt på smilebåndet, men det er i bunn og grunn en forakt for politikken som har nådd det politiske verkstedet - og det er en negativ utvikling som har strukturelle likhetstrekk med det forestående amerikanske valget.

Behov for moderate

Når en politiker første gang setter sin fot inn i Stortinget, inn i en bystyresal eller i et utvalg, så er det i et håp om å få være med på å gjøre en forskjell. Og du merker fort, at forskjellen fra å være en velger til å bli folkevalgt, medfører et stort ansvar. Du får makt. Når du har fått makt forstår man ofte den avmakt som oppstår hos dem som er uten. Derfor er det også for politikere lett å forstå grobunnen for politikerforakt. Det må politikere både forstå, møte og tåle. Men ikke spille på, legge til rette for og dyrke.

Politikerforakt er ikke i seg selv bekymringsfullt. Det er avpolitisering i politikken og den politiske selvforakten som bekymrer. Demokratiet fungerer ikke uten politikere og det fungerer heller ikke uten politikere som har tro på seg selv, som politikere.

 Denne kronikken er trykket i Agderposten 05.11.16