Budsjettprosess – en reise bort fra politikken

Posisjonspartienes polemikk og posisjonering plasserer den reelle opposisjonen på sidelinjen i dagens temmelig hysteriske presse-offentlighet. Det er et alvorlig problem.

Lavmålet i budsjettforhandlingene nådde sitt punkt da Anders Magnus, i ekstra direktesending, spurtet etter Siv Jensen i Stortingets ganger– Siv hadde ingen nyheter, hun hadde ingen ting å meddele, hun gikk bare fra møte til møte.

I år, mer enn noen andre år, har vi virkelig fått en oppvisning i rent politisk spinn. Politikken er så til de grader redusert til polemikk. Det er rapportert fra folk som er inn og ut av biler, på vei fra møter til møter, og gråtene foran sine partikamerater. Hvor blir det av de grunnleggende diskusjonene om ideologi, verdivalg og politiske løsninger? Selv om fokuset på forhandlingene hadde en mediedekning uten sidestykke er det grunn til å tro at et så grunt fokus på realpolitikken i Norge kan føre til mindre interesse for, og mer forakt for, politikk.

Hele prosessen er kritisert av Jonas Gahr Støre som et teater som undergraver demokratiet. BT sin politiske redaktør, Frøy Gudbrandsen, kritiserer dette i en kommentar og hevder Gahr Støre har misforstått hele sin kritikk av prosessen. For Frøy handler dette om åpenhet, om at det er en demokratisk berikelse at uenigheter mellom regjeringspartier og støttepartier når sendeflater i direkte sendinger i nesten to uker. Men er synliggjøring av uenigheter mellom de partier som har regjeringsmakt det folk først og fremst trenger for å bli opplyst? Eller hadde det vært mer interessant om den faktiske politiske opposisjonen fikk være med på å diskutere konsekvensene av regjeringens forslag?

En ting er at vi vanlige borgere har måttet tåle at journalister har gått på agnet om at det mest journalistisk interessante i denne prosessen har vært hvem som har posisjonert seg best til neste valg. En større forseelse er at regjeringen og deres støttepartier har klart å fremstille seg som både posisjon og opposisjon. Men KrF og Venstre er støttepartier til en regjering. De er ikke landets opposisjon. På lik linje med at både folk og FRP må forstå at Frp ikke er annet enn et regjeringsparti, så må man også innse at Arbeiderpartiet er det største opposisjonspartiet.

Når man mener at denne langdryge teaterforestillingen er et demokratisk problem er det fordi den i bunn og grunn ikke gir rom for opposisjonspolitikk. Regjeringen har lagt fram et forslag til budsjett samme dag som den foreslås i Stortinget. Det betyr at forslaget ikke engang har vært innom finanskomiteen før den legges fram. Opposisjonen har ikke fått forberedt seg til debatt. Det er denne debatten det burde vært fokus på, og ikke de såkalt tøffe forhandlingene mellom partier som faktisk opprettholder sin makt over landet.