.... Men jobber ikke du i avis?

Når avisenes kommentatorer begynner å adoptere sosiale mediers språk og logikk svekkes pressens rolle som fjerde statsmakt. I sin iver etter å konkurrere med Sofie Elise er enkelte politiske kommentatorer så slurvete, og ja slarvete, på sosiale medier at det svekker deres faglige troverdighet. Dette blir politikkens problem - og dermed til sjuende og sist alles problem.

Det politiske kommentariatet i landets riks- og regionpresse har vokst seg dominerende de siste årene. Kommentarene er ofte meningsbærende men likevel oftest fundert i god journalistikk og underlagt Vær Varsom Plakaten. For at pressen skal bevare sitt samfunnsoppdrag er det sterke retningslinjer for å sikre at det ikke er personlige bindinger mellom maktinstitusjoner. Men enkelte kommentatorers narsissistiske påfugl-gen utfoldes i sosiale medier og er i liten grad problematisert som den demokratiske utfordringen det kan være.

Jeg ønsker å trekke frem to eksempler på slurv og slarv. Eksemplene handler ikke om krenkelser, ikke om presseetiske overtramp. Men de handler om en tone og utspill fra gode pressefolk som dersom de er representative - og det tror jeg dessverre at de er - sakte men sikkert beveger kommentatorene vekk fra det som er deres opprinnelige rolle: å tydeliggjøre og nyansere nyhetsbildet.

 

 

Kommentatoren føler seg muligens morsom og slagkraftig. Men jeg som leser ham som en ansatt i avis, klarer ikke finne en mening i denne tweeten, annet enn ren forakt da. Én tweet er jo greit. Flere blir irriterende og uinteressant. Mange slike får meg til å stille spørsmålstegn ved kommentatorens og dermed avisas grunnleggende holdninger.

Etter valget ble det produsert mange kronikker og analyser både om hva som gikk galt for Arbeiderpartiet, og hva som foregikk i Stortingets nye gruppe forut for konstitueringen. Mange av fremstillingene vet jeg virket totalt fremmed for partivenner både i sentralstyret og i gruppa. Men når det trykkes VG-ledere om hva som er påstått grunnlag for en maktkamp, så regner man med at det ligger mange timers samtaler og arbeid bak en slik kommentar fra landets største avis. Når Kjetil  Alstadheim i DN skriver ut denne tweeten, er det derimot uten referanse til noen som helst informasjon.

 

 

Alstadheim sin tweet er egentlig bare hans oppfatning av arbeiderpartifolk. Uten grunnlag og uten henvisning til påstanden er det jo bare en meningsytring, og egentlig bare vås, på lik linje med det vi middelmådige selv klarer å produsere. Alstadheims standing er god. For mange lesere vil de oppleve en merverdi i å lese DNs ledere, som et tillegg til egen nyhetslesing. Denne ytringen fungerer jo ikke som annet enn utløsning for hat-klapping fra ap motstandere?

Det er blitt vanskelig å nå fram med god kvalitetsinformasjon. Mediehusene sliter med å finne nye bærekraftige forretningsmodeller for god og kritisk nyhetsjournalistikk. Riks- og regionalaviser sliter fortsatt med overgang fra avis til digitale plattformer og med å finne gode forutsigbare inntektskilder. Omstillingen til ny plattform, samtidig som man parallelt sliter med å også ha utgifter til å produsere på gamlemåten, kan være forbigående men tar lenger tid enn det noen av oss hadde trodd. Og politikken har like store utfordringer med å finne nye verktøy og incentiver for å styrke og bevare kvalitetsjournalistikk.

Mens presse-norge famler seg gjennom overgangsalderen er jeg redd at andre produsenter av informasjon, meningsinnhold og ytringer utkonkurrerer god journalistisk produksjon. I Facebook, blogg og andre sosiale medier spres HRS, Document.no og Vampus-ytringer i god blanding med rene journalistiske produkter hvor det som regel fremdeles er en redaktør med et samfunnsoppdrag. Det er blitt vanskelig å skille journalistikk fra semi-profesjonell meningsproduksjon.

Poenget er at redaksjoner bruker sosiale medier og spredningsplattformer for å spre sine analyser, som i utgangspunktet skal hjelpe oss lesere til klokere mennesker. Problemet oppstår når man i samme plattform nærmest umerkelig blander dette med fjas og personlige meningsytringer. Da blir skillet mellom det private og presse visket ut og vi mister til slutt tilliten til pressen som en god kilde til informasjon. Dersom det skjer går jeg heller egne steder. Til mitt eget lille ekkokammer og finner informasjonen som passer meg – uten å bli særlig korrigert av felleskapet.

Dersom medie-offentligheten blir ytterligere fragmentert, og flere mister tillit til den generelle gode journalistikken, eller ikke klarer å definere den lenger, mister vi vår felles offentlighet. For politikkens virke, og for vårt demokrati, er denne allmenningen utrolig viktig.

Norsk presse går tilsynelatende utenom bøygen - selv når utfordringene står i kø. Men paradokset vokser seg sprekkeferdig når man på den ene siden, som Aftenposten, går til krig mot Facebook og på den andre siden blir som sosiale medier selv i fete typer. Det er en grunnleggende mangel når pressen ikke selv ser at de ikke skal bli som sosiale medier men faktisk sosiale mediers motkraft.