Politisk lederskap på Sørlandet

Vi snakker mye om hvilke egenskaper en god leder bør ha. En god leder bør være raus og ha egenskaper som får fram det beste i sine medarbeidere.  Men snu på flisa: Snakkes det nok om hvilke egenskaper og organisering som må til for å dyrke frem gode ledere?   Mer spesifikt, har vi i Agder en god kultur på å dyrke frem godt politisk lederskap?

Kanskje er årsaken til at vi ikke har en klar politisk ledelse fra Sørlandet at vi selv ikke unner noen å ha en slik rolle? Kanskje er vi ikke rause nok til å gi noen rommet som politisk leder for landsdelen.

Dagrunn Eriksen

Et eksempel som kan tyde på dette er Vest-Agder Krfs vraking  av Dagrunn Eriksen som stortingskandidat. Dagrunn Eriksen har i flere år markert seg som en nasjonal politiker. Hun har også helt klart, gjennom sitt nestlederverv, stor tillitt i organisasjonen.  Likevel var man lokalt misfornøyd med Eriksens manglende tilstedeværelse regionalt. Det var ikke godt nok at Eriksen hadde kommet seg til elitedivisjonen i rikspolitikken.

Raushet og heftig debatt

Det er mulig at Krf hadde sine saklige grunner som ikke nådde offentlighetens lys. Min oppfatning er at man ikke våget å ta debatten om hva man var misfornøyd med.

Et annet eksempel på debatten som ikke ble noe av, var den mulige hanekampen mellom Arne Thomassen og Svein Harberg i Høyre. Uavhengig av hva man måtte mene om Harbergs innsats, så var det tydelig gjennom  personstemmene ved kommune- og fylkestingsvalg at Thomassen er den mest populære politikeren i landsdelen.  Dette kan ikke ha vært oversett internt i Høyre. Men man velger likevel bort å sikre en tydelig og markert og populær politiker plassen som første stortingskandidat  for å unngå en mulig rivalisering om kandidaturet.  Her mener jeg at Høyre, gjennom å sky debatt, kan ha glippet muligheten for å få en markant politisk leder som kunne blitt representant for mer enn sitt parti.

Ikke minst i mitt eget parti, Arbeiderpartiet, er det flere fra min del av Aust-Agder som har påpekt at takhøyden for intern debatt er for lav, og at kriteriene for å få en framskutt posisjon ikke nødvendigvis går på evnen til politisk innflytelse. Freddy de Ruiter har hatt flertall i nominasjonsmøtene. Men hans støtte er sterkt geografisk betinget, og han mangler helhetlig støtte til å bli båret fram av hele partiorganisasjonen.

Man kan også spørre seg hvor grundig prosessen rundt nominasjonen av Grundekjøn har vært. Her har man kanskje slurvet med å samle regional støtte rundt kandidaturet. Ordførervervet i Kristiansand er også et verv som regional leder. Mye tyder på at Grundekjøn mangler støtte fra Høyres ordførerkollegium i Agder

Fra kritikk til innhold

Det offentlige ordskiftet er først raust i sin riktige betydning når det er rom for saklig og god debatt,  til og med kritikk, om og med  politikere. Dersom det oftere er rom for dette, er det mulig at kritikken også kan være saklig og ikke utelukkende personlig, slik tilfellet dessverre ofte er i dagens offentlige klima.

Jeg våger å påstå at vi er ganske dårlig på å ta imot kritikk som kommer i offentligheten.   Et eksempel er tiggerdebatten i Kristiansand. Nærmest i startgropa for debatten ble det en debatt om debatten. Viktigst ble det å diskutere hva som var mulig å si i en slik debatt og å belære hverandre om generell dannelse. Av samme karakter er debatten om morsrollen. Debatten er polarisert hvor de største oppslagene kommer rundt de mest kontroversielle uttalelsene.  Vi har ikke kultur for å kunne se bort fra retorikk og i stedet fokusere på innhold.

Det sies at det er gjennom uenigheter og friksjon at endringer skapes, her på Sørlandet fører det ofte til personkrangel eller redaksjonelle overskrifter som «bitter strid mellom sentrale politikere»

Ensomme politikere

Forrige uke hadde NHO sin årskonferanse. Det som ble mest synlig i den uka, og i ukene før konferansen, er at Kristin Skogen Lund seiler opp som en politisk leder. Hun setter politisk dagsorden.  Hun har en veldig dyktig organisasjon bak seg. NHO har tydeligvis bestemt seg for å satse på sin leder. Skogen Lund er dyktig, samtidig som hele NHO gjør Skogen Lund dyktig. Hele organisasjonen bygger opp under sin leder.

Gjør vi slik med våre politiske ledere her på Sørlandet? Har politikere et godt apparat rundt seg når de går ut med politiske utspill? Mange av de utspill som nå kommer i kronikker og som utspill på sosiale medier fra vår Agderbenk er ofte preget av å være soloutspill. Har vi gode nok prosesser som resulterer at vi faktisk velger ”de beste blant oss». Og medfører valget av dem at vi bygger disse opp og står samlet bak dem?

Dyktige påvirkere

I stedet for å vente på en politisk Messias - den ene sterke lederen - kan vi i Agder dyrke frem de gode politikerne. Vi rundt må da bli bedre til å dyktiggjøre dem. Partiene selv må bli bedre på å ha åpne diskusjoner om kandidatur slik at kamp om verv blir en selvfølge. Da sikres  forankringen som holder den dagen personen blir valgt og for perioden videre.  Næringsliv og det offentlige bør lære av Kjell O.Johannessen og profesjonalisere myndighetspåvirkning. Kommunikasjonsbransjen, ledet av First House, påvirker politiske prosesser. Denne bransjen bør ikke ha monopol på denne kompetansen.

Dersom vi får en ny struktur rundt det å jobbe fram ledere og posisjoner i regionen, vil vi kunne endre en kultur rundt det å bygge opp politiske ledere. Kanskje kan vi da samles om gode kandidater og unne dem rollen som toneangivende politikere for regionen.

innlegget er trykket i Fvn 22.01.14