Jeg er datter av min sørlandske mor

Jeg er datter av min sørlandske mor, som igjen er datter av min enda mer sørlandske mormor.

Det mest pinlige min mormor kunne tenke seg var om min mor stakk nesa si fram. At hun viste at hun var flink (og det var hun) eller til og med viste at hun var stolt av seg selv. Det eneste som kanskje kunne være verre var om undertøyet var synlig når det hang ute i sommersola og tørket. Uansett  - ingenting skulle være i glaningen, verken stoltheten eller skammen.

Det var godt ment tror jeg. Og jeg elsket min mormor for det gode mennesket hun var. Det var bare det at vi Knibe-folk ikke skulle stikke oss frem. For det var ikke noe greit.

Og nå er ikke mormor her. Men hva ville hun ha sagt? Om meg nå, i dag, når førstesideoppslaget i lokalavisa på fredag var "Flest vil ha Arne"?

 

Forside i Lillesandsposten 29.juni

 

 

«Skal nå det være nødvendig» tror jeg hun ville rådet meg til dersom jeg kom til henne og sa at jeg ville stille som ordførerkandidat. Som innflytter i en by, som en 42 år gammel småbarnsmor og opp i mot: selveste Arne Thommassen! Arne Thommassen, Lillesands gromgutt, med 12 års ordførererfaring. Her vil både stoltheten og skammen få seg en prøve, både for Cecilie og Knibe-familien,  tror jeg kanskje hun ville tenkt. Men hun ville nok ikke sagt akkurat det. Antagelig ville hun bare sagt «javel» med en sånn undertone som sier alt.

Antagelig er det både samfunnsendringene og mine oppvekstår i Stavanger som har påvirket mine sterkt førende sørlandske gener.  Angsten for skammen er fortsatt en stor driver.  Ikke angsten for å oppdage at jeg etter en bystyretale har hatt rosiner mellom tennene men at jeg har fremstått som ignorant eller ureflektert.

Interessen for politikk og energien som følger med den, får meg i kampens hete til å glemme at jeg er selvopptatt og redd for de andres blikk. Jeg står midt i glaningen og min mor holder på å dø på seg og jeg oppdager at vi begge overlever.

Jeg vet ikke selv hva jeg tenkte da jeg sa ja til å stå som ordførerkandidat. Antagelig ikke så mye. I øyekroken har jeg nok skimtet fredagens avisoverskrift  ganske mange ganger.  Men selv om mine sørlandske gener er nokså sterke, og redselen for å drite seg ut er en ganske stor drivkraft  i livet, så trumfer samfunnsengasjementet denne redselen.

Jeg vet jo hva jeg mener. Og jeg har funnet mitt parti som klaffer med mitt verdigrunnlag. Og jeg ser jo hver måned at de som har flertall i den byen jeg bor i bestemmer ting jeg er kraftig uenig i. Ikke bare er jeg uenig i hva de bestemmer. Jeg merker også at jeg er svært uenig i måten de bestemmer det på, at de ikke jobber på tvers av blokkene, men at de bare sikrer flertall for posisjoner og saker som kun tjener flertallet. Det politiske flertallet ønsker også ofte at deres enighet kun skal aksepteres og ikke i omfattende grad diskuteres enn så lenge man vet utfallet av stemmegivingen..

Men politikk er ikke en håndballkamp. Det er ikke kamp og omkamp og enkelt beskrevet med vinnere og tapere. Det handler også om noe annet; noe mer: nettopp om viktigheten av å diskutere viktige ting, for alle til å høre. Både å si hva man mener og lytte på hva andre mener og så finne gode løsninger som alle kan være omforent om. Å få være med på et slikt ordskifte og jobbe for en åpen og raus og god offentlighet også i lille Lillesand, det stedet jeg bor, er viktig for meg.

Jeg vil være med og påvirke for miljøvennlig stedsutvikling, sikring av friluftsområdene, samarbeid for å få økonomien på fote, styrking av helsetjenestene,  for prioritering  av innsats i barnehage og småskole. Jeg vil bruke tid på å være med på å påvirke til det som jeg tror er til beste for den byen jeg er mest glad i: Lillesand

 Så derfor er jeg klar –  Jeg er klar til å stå midt i glaninga.