Avlast Oslo

I tillegg til å etablere akutte tiltakspakker til de regionene som nå sliter mest bør man også utvikle en mer bærekraftig regional politikk. Da skaper man grobunn for omstilling og vekst i hele Norge. Samtidig avlastes Oslo, som er Europas raskest voksende by, for sine voksesmerter knyttet til infrastruktur og manglende boligarealer.

Det er vanskelig å vedta hvilken næring som skal bli den nye oljen, men det er ikke umulig. Det har vi lært blant annet fra Houston og oljekrisen på åttitallet. Det offentlige og det private gjorde noe så uamerikansk som å slå seg sammen og satset på 5-6 næringer. Ikke alt ble til gull. Men Houston er i dag IT-by nr 2 etter San Fransisco og helsesektoren er nr to i USA etter Boston.  Nå er Texas til og med vindmølle-stat nr 1! Fortsatt er Houston «Energy Capital of the World», men de har altså fått flere ben å stå på.

Et mer hjemlig og kanskje mer anvendbart eksempel er hvordan den norske stat tok en aktiv rolle i oljeeventyret og hvordan de definerte Stavanger som oljehovedstad. For å sikre nasjonale verdier og for å være en pådriver for utvikling av en næring ble Statoil og Oljedirektoratet etablert. Dette var også en genistrek for regional utvikling. Statoil og Oljedirektoratet fikk hovedsete i Stavanger og var en sterk medvirkende årsak til Stavangers nødvendige omstilling. Kan vi gjøre samme grep igjen, i en annen næring?

Victor Norman

Som minister flyttet Victor Norman 7 statlige institusjoner og 900 statlige arbeidsplasser fra Oslo og ut til regionene. Begrunnelsen for dette var å ta hele landet i bruk og tilby sårt tiltrengte kompetansearbeidsplasser til mindre byer. Lite tyder på at jobben blir gjort annerledes i regionene enn om de skulle vært i hovedstaden.

Dagens regjering har ikke videreført denne tankegangen i stor nok utstrekning. Nasjonalt utgjør statlige arbeidsplasser 14 % av sysselsettingen, i Agder utgjør den bare 9%. Av nye statlige arbeidsplassene som er opprettet av denne regjeringen viser målinger fra 2013 og 2014 at nesten halvparten er plassert i Oslo. Dette verktøyet for å spre kompetansearbeidsplasser over hele landet blir ikke godt nok utnyttet. Ikke minst bør dette følges opp i oppgavemeldingen til fylkeskommunene som er på trappene.

Legg ned Riksteateret

«Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» er et populært program som støtter inntrykket av at det gode liv er på landet og ikke i byen. Men vi vet, av levekårsstatistikken, at det er gode liv faktisk er i byen. Der har folk i gjennomsnitt høy utdannelse, god inntekt og tilgang på opplevelser. Mens vi i små kommuner, gjerne innlandskommuner slik vi har flere av i Agder, sliter med dårlige levekårsindekser. Min påstand er at vi nå er ferdig med nasjonsbyggingen. Oslo skal så klart være hovedstad, og så klart ha store kulturinstitusjoner, men dersom man skal ha fokus på at kultur i seg selv er egnet for å få borgere til å bli mer samfunnsengasjerte og samfunnsbevisste, bør man bruke kulturen som middel for å styrke samfunnsengasjementet i hele Norge. 

Vi har en anakronisme innen kulturformidling som er betegnende for dagens politikk: Riksteateret startet nok med den gode intensjon om å gi hele folket tilgang til god teaterkunst. Kunst som man da anså bare kunne produseres med utgangspunkt i Oslo. I dag blir dette litt rart. Vi har regionale teatre som bør styrkes for å kunne fremføre teater av ypperlig kvalitet til regionens befolkning. I tillegg til å spille teater på scenen kan man som stedfast institusjon utvikle kulturformidling til å bli en dialog mellom kunsten og innbyggerne i regionene, og ikke avhengig av Oslo.

De senere dagers synliggjøring av hvor kunststipendmidler går, og av hvem de blir tildelt (begge svar er folk i Oslo) er bare et alt for godt bilde på at liten institusjonell tetthet til regionene og at ressurstilgangen på kompetanse og midler er svært skjevfordelt.

Den kanskje tydeligste skjevheten mellom Oslo og resten av landet opplever nettopp resten av landet gjennom medieoffentligheten, som er svært sentrert innenfor ring 3. Denne ensartede norske offentligheten har nok kanskje sin årsak både i den velkjente Osloarrogansen og i en faktisk mangel på gode bidragsytere fra regionene. Det blir uansett en selvforsterkende ond sirkel når en ikke helhjertet går inn for å styrke kompetansen og øke tilgangen på kvalitet og kunnskap i regionene. Da blir kompetansen lav og kulturen fattig, også til syvende og sist i Oslo.

Likestill kunnskapsinstitusjoner

Det er ikke bare tildeling til kulturmidler som er skjevfordelt. Også fordeling av forskningsmidler, både innen NFR og innen grunnfinansiering til universitetene er skjev. 90% av offentlige forskningsmidler går til områdene rundt Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Paradoksalt nok ligger 70% av landets næringsvirksomhet og offentlig næringsvirksomhet utenfor disse områdene.  

kjevfordelingen blir ofte forklart gjennom historiske årsaker og at Norge er et lite land som ikke kan satse bredt på alt.

At Norge er lite kan ikke legitimere at enkelte forskingsinstitusjoner skal få konkurransefortrinn eller være en begrunnelse for at små institusjoner ikke kan bli verdensledende. MIT- en forsknings og utdanningsinstitusjon i Boston, er på størrelse med Universitetet i Agder. Denne institusjonen produserer jevnt over 20 nye firma årlig. 85 personer som har studert eller forsket på MIT har fått nobelpris innen sitt fag. Dette klarer de i en by som har flere verdensledende kunnskapsinstitusjoner, en tetthet på over 70 universiteter og høyskoler, i en by på størrelse med Oslo og i en stat på størrelse med Norge.

Like viktig som å satse på spesialisering, og bli verdensledende, bør man satse på forskning som er samfunnsrelevant og forskning som lar seg transformere til anvendt kunnskap i bedrifter og offentlig sektor. Gjerne der hvor virksomhetene faktisk er.

God regional politikk er god nasjonal politikk.