Arendal og Kristiansand har hver sin regionavis og folk i Kristiansand vet lite om hva som foregår i Grimstad og Arendal, og det samme andre veien. Sett i lys av Sørlandets manglende markering nasjonalt er ikke Knudsens analyse og hyllest til den lille lokale samtalen særlig imponerende. All den tid behovet for en større regional offentlighet er større og mer presserende.
Som lillesander er jeg glad i vår offentlighet. Spesielt i
Lillesandsposten, som kommer ut to ganger i uken, er debatten om hva som skjer
i det lokale bystyret svært tilstedeværende. I tillegg til svært detaljerte
referat fra alle politiske møter vier avisa stor plass til leserinnlegg. Avisa er
svært mobiliserende i saker som åpning/stenging av vei til Møglestu, plassering
av PT, stakittgjerder på Sandsmyra, lokalt tiggerforbud og nå i forhold til
NyeKristiansand. Alt i alt positivt. Men samtalen vi har i Lillesand er ikke
uten slagside.
Det finnes ikke et plankegjerde malt av ordføreren som ikke
er dokumentert med bilde og tekst i Lillesandsposten. Lillesandsposten kalles i
mange kretser for Arne-avisa. Arne har vært ordfører i 13 år. Lillesandsposten
redaktør har vært i avisa enda lenger. Og selv om redaktøren ikke lar seg
fornekte i å kritisere ordføreren, så har disse to mennenes evige tilstedeværelse
avgjørende betydning for hvordan samtalen er. Så naturlig er mennenes
tilstedeværelse at man fort glemmer at det egentlig handler om politisk makt. I
Lillesand er ordføreren først og fremst Arne og ikke den personen som har mest
politisk makt, har flest styrelederverv og eier mest eiendom i Lillesand. En
enkel stadfesting av dette faktum oppleves nesten alltid som urimelig kritikk
og personangrep, noe som sier litt om det egentlige og faktiske debattklimaet.
Små, lokale aviser inneholder sjelden reell og god maktkritikk generelt sett;
ei heller i Lillesand. Til det er forholdene ofte for tette og nære.
Også i Lillesand fungerer lokal politikk og lokal
journalistikk sammen, uavhengig om den er bra eller dårlig. Men er det
kommunens organisering og administrative grenser som er premissleverandør for
dette? Selv om det er bevegelse i positiv retning våger jeg påstå at Søgne ikke
har den offentligheten Lillesand har. Er det fordi Søgne ikke er en by? Jeg holder Grimstad Adressetidene og der må
man nesten lese med lupe for å finne ut hvem dagens ordfører er. Er det
redaksjonen, kommune-administrasjonen, politikerne eller den generelle kulturen
som legger premisset for det? Svaret er ikke nødvendigvis kommunestruktur.
Lillesands offentlighet er nok ganske spesiell. Men den er
også betegnende for en oppstykket offentlighet her på Sørlandet generelt.
Skillet i offentligheten går ikke ved fylkesgrensen men ved Svennevig Bru.
Fædrelandsvennen har ganske god dekning i Lillesand med det stopper brått opp
ved inngangen til Grimstad. Samme gjelder for Agderposten. Den har ganske god
dekning i Grimstad, lav dekning i Lillesand og er av liten eller ingen
interesse i Kristiansand. Tonen og innholdet i de offentlige debattene er rett
og slett vesensforskjellige. Men betegnende for begge offentlighetene er at de
rett og slett ikke har interesse for hverandre. Den oppstykkede offentligheten
vi har på Sørlandet er en faktor som er medvirkende til den politiske
diskusjonen om Ett Agder.
Den politiske redaktøren i Fædrelandsvennen høster nok mange
anerkjennende nikk blant egne lesere når han skriver at Aust-Agder Ap med sitt
nei til Ett Agder fremstår som det mest konservative partiet i Aust. Men samme
kommentar ville ikke slått til like bra om den sto i Agderposten. Selv om Agderposten
ikke har en like stor politisk identitet som Fædrelandsvennen, formidler de nok
bedre stemningen i Aust Agder, nemlig at fylket faktisk er seg selv nok og at
AP er i kontakt med folkemeningen.
Agderposten løfter ikke en finger, og Fædrelandsvennen har bare
gjort spede forsøk, på å ha en egen redaksjon i Oslo. De andre regionavisene
har det. Til og med Sunnmørsposten! Spesielt BT og Stavanger Aftenblad klarer
med sine oslokontor å sette nasjonal dagsorden med saker som flyktningebarn og
manglende tiltakspakker til Vestlandet. I lys av andre regionavisers satsing
fremstår innholdet i våre to regionaviser mer som sammendrag fra lokalavisene i
de små sørlandsbyenes lokale offentligheter.
Hva er den offentlige samtalen i Lillesand god for dersom
den bare er god for oss i Lillesand og ikke makter å være interessant for folk
noen mil øst eller vest for oss? Vi i Lillesand burde være mer opptatt av
omgivelsene rundt oss – og omgivelsene rundt oss burde være mer opptatt av oss.
Det er dermed et godt bilde på hva som også gjelder generelt for Agder. Dersom
vi selv ikke makter å være mer opptatt av hverandre, i vår lille geografi og med
våre 270 000 innbyggere, kan man knapt forvente nasjonal interesse.
innlegget er trykket i fvn 19.05.2016
les også: En kommunemodell for Stor-Kristiansand (av Helge Røed, Erling Valvik og Jon P. Knudsen)
les også: En kommunemodell for Stor-Kristiansand (av Helge Røed, Erling Valvik og Jon P. Knudsen)
Det er godt å lese en etterlysning av et videre syn på verden enn den navlebeskuing som skjer i lokalavisene Fædrelandsvennen og Agderposten. De er svært navlebeskuende.
SvarSlettOg for min del må jeg si det er grenser for hvor interessant den navleloen de finner er, om man ikke sitter med "tean i tanga".