Skal barna rydde sitt digitale rom selv?

Uten å innføre sensur bør våre barn og ungdommer spares for det digitale søppelberget vår generasjon har samlet opp. Noen må vaske internett-gatene rene slik at våre unge kan skille reell informasjon fra manipulasjon og propaganda

Den digitale revolusjonen har gitt oss mange nye muligheter og utfordringer. De siste par åra har vi begynt så smått å diskutere hva den polariserte diskusjonen i vår nye utvida offentlighet gjør med oss. Diskusjonen som har vært rettet om og mot barn har dreid seg om mobbing og om å skjerme barn fra grov vold og pornografi. Men har vi spurt oss selv hvordan den nye medieoffentligheten, sosiale medier og «fake-news» gjør med barns følelse av å være en del av felleskapet?

En trygg familie, en god skole og et tilgjengelig nærmiljø er viktig for et barn for å føle seg som en deltager framfor å være bare tilskuer. Å skape trygge barn kan også handle om å gi dem tilhørighet i et større fellesskap. Media, gjennom alle sine plattformer, er med på å skape en felles allmenning hvor vi alle kan søke så noenlunde lik virkelighetsforståelse. Både den negative utviklingen i sosiale medier og klikk-journalistikken polariserer og lager virkelighetsbobler som utfordrer følelsen av en felles allmenhet. Ryker allmenningen kan felleskapsbånd som f.eks nasjonalfølelsen ryke.

Lenge har vi sett at kanaler som Facebook, SnapChat og Instagram har en egen egenskap til å forsterke sosial isolasjon. Det er et nokså åpent forskningsmessig landskap hva den digitale revolusjonen gjør med barns relasjoner til hverandre, men flere har påpekt en sammenheng mellom ensomhet og høy bruk av sosiale medier. Det er lettere å iscenesette seg selv med en oppdatering eller filtrert bilde enn å ha virkelig interaksjon og relasjon med virkelige mennesker. For personer med høy sosial kompetanse er sosiale medier et supplement i et ellers aktivt liv med andre. For personer som er en del av en ikke-fungerende familie eller et dårlig klassemiljø kan sosiale medier snarere være med på å forsterke avstanden til virkelige personer og samfunnet ellers.

Sett i lys av at sosiale medier har like gode egenskaper til å svekke som å styrke virkelige sosiale bånd bør innhold, og spredningsgrad av innhold, i sosiale medier har politisk interesse. Det er urovekkende å lese forskningsrapporter som viser at spredning av falske nyheter spres raskere enn virkelige nyheter. Politikerens rolle blir ikke bare å tette de skattemessige smutthullene Facebook og Google har benyttet seg av. Facebook-skandalen hvor Cambridge Analytica hadde misbrukt privatopplysninger til 50 millioner brukere viser ikke bare at tilgangen til privat informasjon bør reguleres bedre. Også regulering på spredning av digitalt søppel presser seg frem når vi ser hvor stor plass den tar - også i etablerte medier som skal være med å sikre blant annet vårt demokrati.

Algoritmene klarer å tilrettelegge for at du får reklame som appellerer til deg. Antagelig er fagfeltet innen kunstig intelligens utviklet så bra at de egentlig også klarer sile ut vanlige nyheter eller falske nyheter. En slik type regulering, uten at vi nærmer oss et samfunn med sensur, blir mer og mer påtrengende.

Mitt anliggende som leder av Arbeiderpartiets nyoppnevnte oppvekstutvalg er at barns og unge perspektiv må løftes i denne diskusjonen. En digital oppvekst handler om mer enn tilgang til digitale verktøy, sikring mot overvåkning og nettvett. Barns digitale hverdag handler også i stor grad om samfunnsdeltakelse. Derfor handler en oppvekst poltikk også om en moderne mediepolitikk som rydder veien til kvalitetsjournalistikken og trygg informasjon.

Ikke bare må vi finne et godt regelverk som gjør at barn beskyttes mot vold, mobbing og overgrep. Vi må også regulere slik at barn blir delaktig og føler seg trygt hjemme i en felles virkelighet. At de blir deltagere i et felleskap, snarere enn tilskuere i hver sin lille virkelighetsboble.