Høyreretorikk trumfer ærlig abortpolitikk

Det er et retorisk grep å betegne deler av abortloven som diskriminerende. For det er omtalen av §2c som er diskriminerende. Der er jo virkelig ingen «Downs-paragraf». Paragrafen har ingen diskriminerende formuleringer. Å si at vi har et sorteringssamfunn er heller ikke en objektiv beskrivelse av samfunnet – snarere er dette også et debattgrep som setter rakettfart på følelsesregisteret i diskusjonen om abortloven.

Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet. Det er ordlyden til paragraf 2c i abortloven. Her nevnes ingen sykdommer spesielt.

96% av alle provoserte svangerskapsavbrudd er selvbestemte. Altså de skjer før uke 12. Av de resterende 4%, av selvbestemte svangerskapsavbrudd som da skjer etter 12 uke så er det halvparten av disse igjen som har innvilget rett i begrunnelse i § 2c.

Bak søknadene om utvidet rett til abort ligger det personlige historier.  Etter avveininger fra kvinnen kommer et ønske om avbrutt svangerskap, og ønsket er «godkjent» av to leger. På samme måte som vi har overlatt fornuften, avveininger og beslutning hos kvinner som ønsker avbrutt svangerskap før uke 12, så gir §2c kvinnen mulighet til å søke medhold i egne vurderinger hos to leger. Dette i seg selv gir da ingen grunn til å si at dette er diskriminering eller gir et sorteringssamfunn. Det som ligger bak er en individuell avveining om barnets helse og muligheter til et liv uten for mye smerte og sykdom. Der kan verken Erna eller Kjell Ingolf gå inn å stemple og beskrive beslutningsgrunnlaget som det ene eller det andre.

Selvbestemt og utvidet rett til abort, uavhengig av årsak, handler om enorme følelser. De mange innlegg som nå kommer med anonym signatur sier litt om det. Dette er for mange veldig vondt og veldig privat. Men den offentlige og politiske debatten trenger ikke være det. Nettopp fordi det er et sårt og vanskelig tema for dem det gjelder, kan det være ekstra viktig å være varsom med karakteriseringer som «sorteringssamfunn» og «downs-paragraf» og «diskriminering».

Erna har ifølge DN tidligere uttalt at «Når Knut Arild inviterer til en diskusjon om anstendig og ikke anstendig, som han hele tiden snakker om, bidrar han til polarisering av debatten, en sånn moralsk konkurranse. Den er det ganske mange på vår side av politikken som reagerer på». Erna bør se seg selv i speilet, tenke over denne uttalelsen, når hun i abortdebatten velger å bruke begreper som «sorteringssamfunn» og «diskriminerende». For det kan godt hende at noen «reagerer».

Verre og mer alvorlig blir det likevel når Høyre nå ifølge VG lager skisser på endringer i abortloven som liksom verken skal innskrenke kvinners rettigheter, som skal gjøre at nemdene i enda større grad lytter til kvinnens behov, som ikke «diskriminerer» og som heller ikke skal ha praktisk betydning. Det er lite troverdig og fremstår kun som politisk spinn og ikke som ærlig og redelig politikk.

Arbeiderpartiet er klar og tydelig i vår politikk. Vi ønsker å verne om dagens abortlov slik den er.

Innlegget er trykket i fvn 06.11.19